hits

Blogg

Ord som setter spor

(Dette innlegget handler om vre litt "all right" med hverandre.)

Som liten grubla jeg mye. Skte meg mot de voksne. Fant ikke rytmen med de andre barna.

Jeg ble nok sett p som en sring. Av de jeg burde ha lekt med. Og etter hvert ogs meg selv.


Bde p barnehagen og i frste klasse strevde jeg for henge med. Vre noe jeg ikke var. Og kanskje aldri burde bli. Nemlig helt lik de andre.

Den frste som gjorde meg oppmerksom p dette var kusina mi fra Hamar. Ei strlende jente med masse energi og en sprudlende latter. Seks r eldre enn meg selv. Et godt menneske.

Helt siden jeg var liten, hadde hun snakka til meg p en annen mte enn de fleste andre jeg kjente. P en varm sommerdag, da asfalten smelta under fotslene, sa hun noe jeg aldri skulle komme til glemme.

Du er en spesiell gutt du, Yngve. Ikke som alle andre. Det m du ta vare p.

Jeg husker enn hvordan ordene varma meg. Fikk meg til titte ned. Smile forsiktig. Forundra over hvilke flelser noen korte setninger kunne sette i sving. Der og da snudde hun noe inni meg. Som jeg har bret med meg resten av livet mitt. At det er greit vre seg selv.

For ord er viktige. Ord betyr noe. Ord kan pvirke og forandre. P sitt beste kan de flyte som en nydelig sang. Og sette dypere spor enn vi selv kan ane. Nelson Mandela er ofte sitert p athvis du snakker til en mann p et sprk han forstr, nr du hodet hans. Snakker du til ham p hans eget sprk, nr du hjertet. Uten skulle gjre Mandelas ord til min egne, kan vi bruke dem som inspirasjon. Frst og fremst i kraft av vre et medmenneske som ser andre. Som skjnner at det ikke er nedlessing av gaver og sosiale skippertak som betyr noe. Men at man stopper opp. Og deler noen vennlige tanker.

Noen ganger behves ikke mer enn et vennlig smil og noen oppmuntrende ord. Og kanskje er det nettopp deg, som kan ende opp med gi et annet menneske den strste gaven det kan f. Nemlig en forstelse av at vedkommende er all right.

(Innlegget er basert p en sann historie fra oppvekstromanen Lyden av asfalt. Noe omformulert).

Krig i Oslos gater

Jeg husker fortsatt nynazistene i Oslos gater tidlig p 90-tallet. Tiden da bomber mot Blitzhuset og Sieg Heil-hyllester fylte mediebildet. Rttent tankegods s igjen ut til f fotfeste. En ekkel eim av usikkerhet spredde seg blant hovedstadens innbyggere.

En av dem som tok opp kampen mot svineriet var Jan Kallevik, leder for den antirasistisk- skinheadgjengen, SHARP. Alle midler ble tatt i bruk for holde nynazistene borte fra Oslos gater, noe han har skildret i boka Xtrm.

Sist sommer ble jeg invitert av nevnte Aschehoug-kollega til en felles boksignering p Stargate, rett ved Vaterlands bru. Stedet var p ingen mte tilfeldig valgt, da vi begge har skrevet bker der kjrligheten til Oslo st flommer utover sidene.

Etter godt brygg og hflige innledningsfaser bevega vi oss inn i Oslos fineste pubomrde, nemlig Grnland. Historiene rant ut av Kalle. Og det han fortalte var nesten ikke til tro. Om krigen de kjempet mot nynazistene, det blodige slaget i Brumunddal mot Arne Myrdal, lederen for Folkeaksjonen mot innvandring (FMI), smrsyreangrep mot SHELL og et topphemmelig mte ansikt til ansikt med den drapsdmte Johnny Olsen.

Alt dette har forfatteren ogs festet til papiret i boka Xtrm, som har blitt et spass sterkt tidsbilde at du ndig vil g glipp av det. Boka er lrerik, med et fengslende sprk der bde identitet og gatas lover sauses sammen i en enestende blanding. Handlingen er akkompagnert av punkgitarer, skatoner og eggende dubrytmer, og "det lukter l, neseblod og CS-gass fra sidene", for sitere Torgrim Eggen. Etter ha lest Xtrm, forstr jeg alle godordene og de flotte terningkastene som har blitt forfatteren til del.


Her fra signeringen p Grnland

(Eventuelle inntekter fra denne bloggen gr uavkortet til gatemagasinet =Oslo)

Linje fem

Hvorfor tok jeg med 60 skolelever fra Sandefjord p t-banetur fra Oslo st til Oslo vest? Jo, s de med selvsyn kunne se skillene som herjer byen vr.

Bakgrunnen for turen var at en av lrerne deres hadde snappet opp en artikkel jeg skrev om "Den delte byen" i Aftenposten. Med russedresser og nysgjerrige blikk mtte de opp. Ungdom som kanskje skal flytte til Oslo eller andre steder for studere eller jobbe. Vi startet blant hyblokker p Linderud, fr vi beveget oss til en ganske s annerledes virkelighet p Ra.


Foto: Bjrn Skomakerstuen

Ingen vinnersak

Og, jada! Jeg vet det godt. snakke om den delte byen er p ingen mte en vinnersak. Arbeiderpartiet har forskt i mange r. Resultatet er 18 r med borgerlig styre. Hyre har derimot skjnt det. De holder kjeft. I alle fall om den delte byen. Later som om alt er slik det br vre.

Men Sandefjord-elevene fortjente f hre sannheten. Den om at man starter med ulike kort om man er fdt p stkanten eller vestkanten. Og ved ankomst til Ra kunne jeg fortelle at vi n befant oss i en mer privilegert del av byen vr. Et sted der du etter all sannsynlighet vil kunne oppleve lengre levealder, mindre sykefravr, lavere arbeidsledighet enn hos vre venner i Oslo st. Selvsagt i tillegg til ha hyere inntekt samt frre sosialklienter som naboer.

Dette er problemene Oslo ikke klarer lse

Dette er fakta selv de skarpeste retorikere sliter med bortforklare. Mange forsker, men soser seg bort i langdryge forklaringer uten annen hensikt enn fordekke sannheten. Selv fikk jeg fle engasjementet for noen mneder siden etter mine ytringer i Aftenposten. Spissfindige finter fra sjarmerende nettroll skal jeg spare dere for, men reaksjoner fra Oslo vest fortjener noen setninger.


(Faksimile fra =Oslo)

For samme dag som kronikken stod p trykk, ringte en opprrt dame meg. Med indignert tonefall skjelte hun meg ut fordi var s frekk stigmatisere vestkanten. Dajeg hostet opp fakta om forskjeller i bde levekr og boligstruktur, gikk hun i fistel og freste ut hvor forferdelig det ville bli dersom hyhus skullepoppe opp i nabolaget hennes.

Jeg avsluttet samtalen med at jeg intet nske hadde om jevne huset hennes med jorda, men at en klokere boligpolitikk ville kunne hjelpe oss justere en hpls utvikling. At det kanskje kunne vre klokt revurdere holdningen om det kun skal eksistere dyre eneboliger p den ene siden av byen og blokkleiligheter p den andre. Og at lommeboka som kjent har en betydning for hvor folk har en mulighet til bosette seg.

Uheldig utvikling

For noe er riv ruskende galt i byen vr. Og det mest alvorlige synes jeg er at ulike folkegrupper ikke ser ut til ville bo sammen. Situasjonen er trist, og enda verre kan det bli. Faresignalene lyser nr 97 prosent av elevene ved Gran skole p Furuset har en annenetniskbakgrunn enn norsk, og at andelen er nede i syv prosent blant elevene ved Midtstuen skole i Holmenkollen.

Dette er en utvikling vi alle taper p. Srlig med tanke p at Oslo vokser raskere enn noen annen by i Europa. En situasjon som burde innebrer store muligheter. Dersom man faktisk tar tak i de reelle problemstillingene vi str ovenfor.

Vi blir ikke gamle p Sagene

Andre igjen mener jeg overdriver. At jeg br ti stille. Forfekter at snakket om den delte byen bare er tull. At byen vr er jo bra nok som den er. Men kanskje synes de ogs at utjevning er en tullete ting skulle beskjeftige seg med. For det handler om personlig ansvar. Gjr det ikke det, da?

Og i slike debatter. Nr avstanden er for stor. Ja, da spilles en vise av i hodet mitt. Nemlig sangen om levekr p Sagene. Den som med hese stemmer og kjrlig undertone formidles av Sagene Ring:

Vi blir ikke gamle p Sagene

Og s enkelt og elegant kan det gjres. Gjennom kunst og kultur endres klagesangen til lett satire. Men nr sangen er slutt blir jeg sittende og tenke. P den skremmende passiviteten vi ser som kun er egnet til sementere eller forsterke ulikheter.

Smakebit fra oppvekstromanen: Lyden av asfalt:

Trygge Oslo

Oslo forandra seg straks vi hoppa p banen. Jeg kjente melkeruta til byen som min egen bukselomme. Grorudbanen gikk hvert kvarter, og p Linderud T-banestasjon robba vi Narvesen for deilig smgodt. Nede p perrongen kunne vi hre banen komme p lang avstand.

En gang balanserte Hevneren og jeg ytterst p kanten mens stlmonsteret nrma seg. Den som frst trakk seg tilbake, hadde tapt. Vi venta og venta, helt til beina skalv av redsel for det som kunne skje. Kun tiendedeler fr alt ville vrt slutt, falt vi bakover. Feid i bakken av adrenalin og lufttrykket fra de rde vognene.

Nr drene pna, steg vi inn i en annen verden. De gamle vognene hadde en beroligende effekt. Alt gikk i en evig strm. Mennesker hoppa av og p. Folk jeg aldri kom til se igjen. Som ga blaffen i hvem jeg var. P dagtid skravla krokete pensjonister med likesinnede. P vei hjem stressa smampre foreldre for rekke drittungene i barnehagen. P banen var det ingen jeg trengte snakke med.

P Vollebekk pleide Nils og Tony hoppe p. De var et merkelig skue. Fattern kalte dem Helan og Halvan, noe som var lett skjnne. Blubba med svart fettsleik, og Nils som den lille pingla han var.

Noen ganger satte Tony seg overfor ukjente pensjonister og sukka matt. Nr de spurte hva som var galt, dro han lgn etter lgn. De fikk tredryppende historier om hvor vanskelig han hadde det, srlig med tanke p de voldsomme komplikasjonene etter kreftoperasjonen for noen mneder siden. Tony mtte bort for f noe annet tenke p enn cellegift og sykepleiere. Men familien var s fattig at en tur med banen var det eneste de hadde rd til. Nr ei blhra skrukke trka trer og pakka en femtilapp inn i neven hans, feira vi med is og Cola.

Ingen var i tvil om at Tony hadde et skuespillertalent helt utenom det vanlige. Det l i blodet. Heller ikke Slaktern hadde noen gang latt sannheten komme i veien for en god historie. Helt siden frste klasse hadde Tony vrt Frkens kjledegge. Ene og aleine p grunn av hans magnetiske tiltrekning p for- eldra under skuespillene ved juleavslutninga. P scena briljerte Tony med hovedroller og egne sangnumre. Vi andre blei avspist med korte replikker og et liv i statistenes rekker. Det passa meg bra. Men p slutten av barneskolen var Tony i ferd med vokse seg for stor for Linderud skole. En tidlig morgen rska han tak i meg fr timen begynte. Gira som aldri fr.

Veit du hva, eller? Jeg skal p audition.

H? svarte jeg.


Veit du ikke hva audition er, eller? Er`u helt idiot, eller?

Jeg smilte. Ingenting var som en ivrig Tony med svetteperler i hret.


Muttern meldte meg p audition til Borgen skole. Serien trenger et par nye rollefigurer. Jeg skal ned og prvespille i morra. Kanskje jeg blir kjendis og greier!

Jss. Det blir sikkert fett.

Ja, veit du at Nils Ole Oftebro og Lise Fjeldstad er med ogs, eller?

Tony snakka som en foss. Om penger. Autografer. Framtida.

Nr jeg slr igjennom, kan du godt f vre med og mte alle kjendisene.

For en gangs skyld trodde jeg p ham. Selv ikke Tony kunne juge s bra. I dagene etter sitra hele skolen av spenning. Ryktene gikk om endelse ker utafor Marienlyst. Men ingen bekymra seg nevneverdig. Alle skjnte at Tony var p vei inn i stjernehimmelen.

Gutta fra ungdomsskolen starta hilse. Til og med jentene begynte interessere seg for Tony. De lureste visste hvor smart det var innynde seg hos en ekte stjerne i god tid fr han virkelig slo igjennom. Da kunne man kalle seg ekte venner i etterkant. Hevneren gremma seg nr Tony p ubehjelpelig vis stotra seg gjennom samtalene med Tora.

Det kan da ikke vre s jvla vanskelig for Tony lure seg i buksene p det brdhuet, hviska han irritert til meg.

Da den store dagen kom, dukka Tony opp p skolen ifrt svarte, firkanta solbriller. Han slentra selvsikkert mot inngangen og ga high five til et par beundrere fra klassen under. Regien var spikra. Mora satt hjemme og venta p gladmeldingen fra NRK. Deretter skulle hun sporenstreks avlevere de gode nyhetene i lille skolegrd.

Timene snegla seg av grde. Stemninga var elektrisk. Frken hadde gjemt en kake bak kateteret.

Der kommer`a. Tony, hu kommer, skreik Nils ut fra vindusplassen.

P sekunder var alle klistra mot rutene. Sultne p innkassere triumfen. Klassen delte seg da Tony endelig reiste seg og gikk mot det pne vinduet. Vinden stryk gjennom den svarte luggen da han titta ned p mora med et skeivt flir rundt kjeften. Det var drgende stille.

Sorry, Tony. Dem sa det ikke blei deg i denne omgang. Du passa ikke inn i den jvla serien dems.

Tony rygga bakover. Bort fra mora nede p bakken. Vekk fra klassen. Han fikla p seg solbrillene. Forsvant uten et ord. Det tok en uke fr Tony gjorde comeback p skolen. I mellomtiden forbanna vi idiotene i NRK som ikke hadde vett nok til gjenkjenne et unikt talent. I mange r etterp tenkte jeg p hvordan alt kunne ha forandra seg denne dagen. Ikke bare for Tony. Men for alle gutta. Likevel var det noe i meg som var glad Tony fortsatt var som alle oss andre. Jeg hata meg selv for tenke det, men kunne ikke hjelpe det.

Etter Vollebekk sklei skinnegangen ned i dumpa ved Rislkka, der Lrengutta bodde. De sa aldri et hyggelig ord til noen, og spilte hockey p vinteren. P sommeren troppa de opp p Linderudbanen med mord i blikket. Hvert r sitra vi av spenning nr Trenern med skjelvende stemme annonserte datoen for rets verste match.

Da er det bare legge vekk sminkepungen, damer. Her m dere vrra klare for blod, svette og blmerker.

Slegga fnys av Trenerns skjelvende stemme. Retta opp ryggen. Stramma bicepsen. Og oppildna oss p en mte verken Trenern eller kapteinsnnen var i nrheten av kunne klare.

Skaff meg rom, s kliner jeg ballen rett i krysset. Vi skal faen meg knuse dem i r, ass.

Jeg skal spelle deg opp, Slegga, pleide Nils svare med pipestemma si.

Slegga var fryktls. Jeg kunne nske det var meg. For det var sant som Trenern sa. Vi kunne forvente oss grusomme taklinger og spytteklyser i nakken. Ikke rart vi avskydde drittsekkene fra Lren.

Etter Rislkka kom kern. Betongtrappene opp mot senteret var fylt av stv. Innendrs fikk brune vegger og kalde fliser meg alltid til fryse. Senteret minna meg om en kirkegrd. P den ene langsida l en liten frisr. Friske hrprodukter kilte i nesa nr jeg nrma meg. Det var vondt g til frisren. Jeg likte slett ikke det rde hret mitt. Krllene levde sitt eget liv, og fikk meg til ligne en klovn. Gikk det for lenge mellom hver klipp, kom alt ut av kontroll. Ikke engang seige produkter kunne stagge ugresset.

Hvorfor i all verden snauer du deg s ofte? pleide Fattern si.

Slapp av litt`a, Fattern. Hentesveisen din kunne hatt godt av litt trim, den ogs.

kern frisr hadde en deilig skinnsofa av typen man nesten drukna i. Der nede bladde jeg febrilsk gjennom gamle Se og Hr og Allers, mens jeg venta p at eieren, en eldre playboy med solbrunt fjes og oppknappa skjorte, skulle ta imot bestillinga mi.

Ta rei godt av guttungen, Stine, sa han en gang til den yngste av jentene sine.

Og Stine gjorde virkelig som sjefen befalte. Med perfekte hvite tenner ga hun meg et friskt smil. Under den hvite skjorta skimta jeg en svart BH. Stine lukta vr. Minna meg om damene i Trenerns magasiner. Ingenting var som lukke ya mens lekne fingre masserte krller og hodebunn. Puppa velta mot bakhodet mitt nr hun skylte hret. En gang kjente jeg tissen stramma seg under shortsen. Jeg hadde opplevd det fr, men bare nr jeg var aleine. N var jeg fanga. Rdmen strmma fra nakke til tr. Jeg holdt igjen ya. Visste at ansiktet ligna en sprukken tomat. Frisrdama veksla et par ord med kollegaene, og tok seg god tid med skyllinga. Deretter rufsa hun til kappa fra Schwarzkopf. I frisrstolen gikk saksa raskt og kontant. En gang imellom titta hun p meg med lekne yne. Jeg s ned. Da hun var ferdig, spredde jeg lommepenga utover disken og hasta ut.

Hjemme gikk jeg rett inn p rommet mitt. Lste dra og bretta ned buksa. Tok tak i tissen som blei strre og strre. Til slutt sto den rett opp. Jeg var flau. Men klarte ikke la vre stryke fram og tilbake. Frst sakte, s raskere. Jeg lukka ya. S for meg frisrdama. Kjente lukta av hrprodukter. Fr kroppen spente seg og knrne knakk sammen. Jeg hadde aldri kjent noe s godt. Men likevel flte jeg meg skitten. Jeg dro sokken over en liten blank drpe som falt p gulvet. Neste dag, p vei til skolen, fortalte jeg Hevneren alt. Han smilte hflig, men virka lite imponert.

Faen meg p tide at du begynte dra`n. Jeg har holdt p lenge. En dag skal jeg stikke`n inn i Tora i klassen.

Etter neste frisrbesk strodla jeg usikkert mot fotoboksen i andre enden av kern-senteret, som i heldige yeblikk kunne fange meg slik jeg egentlig ville se ut. Men dess nrmere jeg kom, jo treigere blei skritta. Likevel var beslutninga tatt, og da fantes det ingen vei tilbake. Jeg mata fotoboksen med fire blanke femmere. Justerte stolen i riktig hyde. Satte meg inn og testa ulike ansiktsuttrykk. Smilte jeg for mye, blei ya for smale. Men smilte jeg for lite, s jeg sliten og blass ut. To blink ga fire bilder, s det gjaldt vre skjerpa. Nr frste blits smalt, hadde jeg fire sekunder p gjenvinne fatninga fr det smalt igjen.

Ventetida etterp var et helvete. Jeg speida inn i speilet p utsiden av maskina. Forskte rekonstruere smilet fra fotograferinga. Blei smkvalm av fotovsken som dunsta idet bil- dene var p vei ut. Jeg byde meg alltid ned. Sniktitta p resultatet. Men holdt fingra av fatet. Visste av erfaring at vifta mtte f fullfre jobben aleine fr dommedag skulle komme. Som oftest var skuffelsen over bildene enorm. I mitt stille sinn forbanna jeg maskina som gjorde meg enda bleikere enn vanlig.

Hvorfor kunne jeg ikke se ut som Snikern? Som til tross for at han spytta i fontena og reiv vingene av insektene, s jvla bra ut p hvert eneste klassebilde. Jeg ville vre selvsikker. Ligne p dem som var fdt trygge. Dem som kom fra familier som alltid smilte og lo. Dem som aldri hadde hatt en bekymring for noe som helst i hele verden.

Alltid hadde jeg flt at min egen familie var litt merkelig sammenligna med andre familier. Kanskje var det p grunn av Bruttern? Eller Fattern som kun tok seg bryet med skryte av alle andre. I alle fall i andres phr. skryte av seg selv var rett og slett tabu. Og selv den minste lille selvtilfredshet blei sabla ned. Jeg skjnte hvorfor han gjorde det, men jeg tror vi alle hadde hatt godt av juble litt mer over oss selv.

Nr jeg en sjelden gang var fornyd med passbildene, havna dem p kjkkenbenken hjemme slik at noen kunne oppdage hvor fotogen jeg var.

Etter kern kom Carl Berner og Grnland. Noen ganger hoppa vi av p Tyen, og satte kurs for det pisslunkne van- net ved Tyenbadet. Nils var den som ustanselig krevde dra til bassenget der unge og gamle boltra seg i skjnn forening. Utafor garderobene var det store runde vinduer der han sto i timevis og titta p skrevende bein som glei fram og tilbake i ujevnt tempo.

Jeg likte meg p Tyenbadet. Her gikk folk i alle fasonger opp og ned trappene, inn og ut av bassenget, tilsynelatende uanfekta av bulende mager eller altfor svre jur. Under vann virka de rde krllene mindre viktige. Jeg kunne holde pusten lenger enn de andre. Digga angripe Nils nr han drista seg ut p dypet. En gang jeg satte fart mot den spinkle kroppen, stanga jeg hodet i noe mykt. I neste sekund blei jeg dratt etter hret mot overflaten. Ei fl dame med bl badehette og sm vorter hveste mot ansiktet mitt.

Din lille pervo. Hva faen mener du med svmme rett inn i skrittet mitt?

Det var et uhell. Sorry!


Uhell, du liksom. Grafse p en uskyldig kvinne ... Jeg skal melde deg til vakta.

Jeg rska krllene ut av grepet hennes. Padla febrilsk bakover med rya etter meg. Hun skreik s selv blgene skvulpa roligere.

Er`e mer du vil kjenne p, kanskje? Kom her da, din jvla lille gris.

Jeg rygga fortere og fortere. Helt til hodet mitt knaste mot bassengkanten p den andre sida. Jeg havna under vann, fr jeg kom meg opp igjen.

Den bl badehetta var faretruende nr, men stoppa plutselig.

Er alt i orden her? hrte jeg en stemme si.

Vakt. Den lille dritten kldde p meg. Kast ham ut av bassenget da, for faen.

Frue. Jeg foreslr at De tar Dem en tur i garderoben og roer Dem ned.

Men vakt! S du ikke hva som skjedde? 
Jo, det var nettopp det jeg gjorde. 


S hjalp den solbrune vakta meg opp. Sa jeg ikke skulle bry meg om det som hadde skjedd. Etter en stund kom Nils svmmende.

Fy faen, hva skjedde med hu fle dama, a? Jeg slo`a i magan, vel. Hu var stygg som juling. Du `kke god i huet, ass.
 S kjpte vi popkorn og Cola i den lille kiosken.

Ved Tyen og Grnland pressa svre damer i skaut seg ned i nabosetene. Fremmede lukter svirra rundt. Dusinvis av unger fly i midtgangen og lagde et forferdelig leven. Det var som komme til et annet land. Men jeg hadde alltid likt reise. P Grnland pleide jeg tenke p Trenern som aldri lot Ali fra Veitvet starte kampene. Det irriterte Fattern, som en gang fortalte meg at toleranse var en fin ting p avstand.

Jernbanetorget var det lengste vi drista oss. De brune flisene leda vei forbi uteliggerne vi mtte forsere mot byens nye kjpesenter. En sjelden gang gikk vi bortenfor Oslo S for se narkomane som jaga dop p Plata. Men stort sett holdt vi oss p Linderud.

(Eventuelle inntekter fra denne bloggen gr uavkortet til gatemagasinet =Oslo)

Eksamensangst?

Enn kan jeg vkne av kjipe drmmer om uforstelige eksamener. I svre klasserom stiller jeg fullstendig uforberedt. Handlingen foregr i slow motion. Desperasjonen brer seg over livet som er i ferd med kastes bort.

Slike morgener er det like greit vkne tidlig. Kjenne p gleden over vre voksen. Leve et liv der man i alle fall slipper ufrivillige eksamener. Ta seg en kaffe. Gjerne to. Fr man hiver seg p trikken. Og mimrer over tapte tider. Den gang alt slett ikke var mye enklere enn n.

I disse dager ser jeg ungdom med det samme stive blikket som jeg selv hadde. Svette i panna. Av hjerner som holder p eksplodere. Av kaotisk kunnskap i timene fr dommedag. Og de enkleste fakta som slett ikke fester seg til svikefulle hjerneceller.


Foto: Erik Rustad Markussen




Mitt mest intense eksamensminne handler om klassisk diktanalyse:

Smakebit fra romanen "Lyden av asfalt":

Bredtvet, 1994

Skriv historien om deg selv.




Var det mulig? Hva ville egentlig den gamle hurpa som kalte seg norsklrerinna vr? At vi skulle utlevere det lille vi hadde igjen av verdighet, rett etter ha begynt p denne gudsforlatte skolen?



Jeg titta ut p parkeringsplassen der de kuleste av tredjeklassingene parkerte bilene sine. Stnna oppgitt for meg selv. Jeg hadde angra i samme sekund jeg satte beina innafor drene p Bredtvet videregende. Skjnte med en gang hvor mye jeg hadde driti meg ut. Valgt en forbanna taperskole med utmatta lrere og sosiale avvikere som medelever. Og jeg som kunne havna p en hvilken som helst skole. Bortsett fra gym var karakterene fra Linderud faktisk ganske gode. Fattern reiv seg i hret da jeg kryssa av for Bredtvet som frstevalget.



Hvorfor benytter du ikke evnene dine? Sk deg inn p Katta. Hr p meg, da! Sk deg inn p Katta, sier jeg!



Og kanskje hadde han rett. Kanskje skulle jeg virkelig ha skt meg inn p Oslo Katedralskole. Stedet der likesinnede drfta intrikate problemstillinger og lste verdensproblemer.



Men n var det ingen vei tilbake. Hele sommerferien hadde gtt med til dagdrmmer om mitt nye liv. Etter solfylte dager var til og med Whisky-Hans og Spettet bleke minner.



Jeg kasta et irritert blikk opp mot tavla. Norsklrerinnas gr hr var krlla forsiktig rundt skallen. En hvit bluse dekka den skrukkete kroppen. De grnne ya smilte overbrende. Hyre hnd tromma rastlst p kateteret. Av alt det meningslse vi mtte banke inn i hodet, var norsk det eneste faget jeg virkelig brydde meg om. Men norsklrerinna gikk altfor langt. Hun skulle ikke f skvisa et eneste lite selvutleverende komma ut av meg.

Bente, eller Flinke-Bente som vi kalte henne, var allerede godt i gang. Selvsagt. Noe annet ville vrt utenkelig. Helt siden frste time skjnte jeg hvordan det perfekte hodet hennes var blotta for s mye som en eneste selvstendig tanke. Malen for klassisk diktanalyse skulle flges til punkt og prikke. Med selvsikker arroganse erindra hun frste kapittel i norskboka. Smilte lurt, mens blekket spruta.



Jeg s p klokka, som viste at jeg allerede hadde kasta bort en halvtime. Jeg mtte ta et umulig valg. Etter en slurk Cola lukka jeg ya. S for meg Penthousen og Hevneren som leste tegneserier blant lbokser og gammal svette. I ra hrte jeg Jokkes slagere. Selvflgelig. Slik mtte det bli. Var det noe jeg hadde knyttet meg spesielt til, var det jo Jokkes tekster. Dessuten hadde norsklrerinna selv ppekt at s lenge man begrunna sine meninger, ville alle konklusjoner duge. Jeg skulle ta henne p ordet. Valget falt p Penga fram, som jeg fiska fram fra hukommelsen uten problemer:



jeg mtte deg p gata, du klegga som en mygg

jeg er ingen stjerne, dessuten er jeg stygg

men s lenge du spanderer er saken ganske grei

flash det lille kortet ditt, s er?e deg og meg

kjnnet spiller ingen rolle, vi ?kke her for bolle

vi er her for drekke, penga fram



Jeg starta med bermme tekstens rskap. Fr jeg pekte p at sangen slett ikke var seksualisert, slik enkelte middelaldrende premenstruelle damer helt sikkert ville vre tilbyelige til tro. Det danske ordet bolle var kun brukt som en metafor p kjttmarkedet vi alle visste eksisterte i Oslos harde uteliv. Jokke sang egentlig ikke om det penbare, men ga tilhrerne strofer om gjre livet enkelt. Ta n ting av gangen. Drekka nr det skulle drekkas. Og pule nr det skulle pules. Men ikke ndvendigvis p samme tid. Det kunne fre til magesr. Dessuten trengte man ikke trekke ned buksa og sette i gang som to kaniner selv om to personer av ulikt kjnn tilfeldigvis befant seg i samme rom. Alt trengte ikke vre s jvla seksualisert. Det var hovedpoenget.



Videre skrev jeg at sangen etter all sannsynlighet handla om alle fristelsene Jokke til enhver tid sttte p. Det gikk helt sikkert ikke en dag uten at hjernedde fans plaga ham med bde det ene og det andre. De aller fleste ville jo utnytte Jokke i et kynisk spill. Men det var nettopp da Jokke mtte vise sin sanne karakter. Selvsagt kunne han vre med p leken, men bare s lenge han selv satte grensene. Og nr det en sjelden gang gikk for langt, gjaldt det barrikadere seg p et privat sted. Slik at hordene mtte forlyste seg andre steder enn i den lille kken hans. Jeg avslutta avsnittet med ppeke at strofen da kan jeg skrive autografer, som du kan selge, stakk i hjertet som en sliten sprytespiss. For var det ikke hjerteskjrende? At Jokke innerst inne visste at alle dreit i ham som person. Men at de trstet etter myten, tegneseriefiguren, han som alltid dreit seg ut, eller bare var drita full.



I konklusjonen dro jeg paralleller til mitt eget liv. Ja til alle de hodelse idiotene som satt her og svetta i hp om komme seg et eller annet sted i livet. For kunne man ikke bare vre fornyde? Mtte alt vre s jvla storslagent?



Jeg var fornyd, men burde sett det komme. Blodet som skulle fosse. Foran ya p alle i klassen min. En uke etter innleveringa ba norsklrerinna meg komme opp til tavla. En krokete hnd ga meg analysen.



Kanskje du vil dele dine tanker med resten av klassen? Nei, det trenger jeg ikke, svarte jeg.
Jo da. Bare les hyt, du. Dette handler jo faktisk om dine

klassekamerater ogs.


Jeg begynte lese. Uten kjenne igjen min egen stemme. Etter f linjer lo alle som et helvete. Klumpen i halsen vokste seg stadig strre. Alt toppa seg da jeg snakka om bolling. Svetteperler rant fra ansiktet ned p linoleumen i klasserommet.



Norsklrerinna ga meg en toer for innsatsen. Sa teksten var langt utafor pensum, tankene forskrudde, men at hun dessverre ikke kunne stryke meg. Ene og aleine fordi jeg hadde levert det antall sider jeg var plagt. Hun s ikke p meg resten av ret. Fortsatte heller konversasjonen med analytikerne, som var hjertens enige i at Hamsuns Sult var fantastisk og Markens grde forferdelig. De brukte flerfoldige timer p diskutere hvordan nazismen hadde delagt skriveevnene til en ytterst talentfull kunstner.



(Eventuelle inntekter fra denne bloggen gr uavkortet til gatemagasinet =Oslo)

Kong Jokke

2014 var et magisk r. Mye fordi Norges strste rocker gjennom alle tider ville ha fylt 50 r. Fra grava minnet han oss igjen p hvorfor han fortjener en plass over alle andre p den norske rockehimmelen.

Jeg snakker selvflgelig om Joachim "Jokke" Nielsen. Kongen, Gud og Maradona i samme skikkelse. En rocker av internasjonalt format. Helt p hyde med de aller, aller strste i norsk poesisammenheng.


Og syntes du dette ble vel klamt, m jeg bare advare deg mot lese resten. For dette var bare starten. Sporene er dype, og lyden av Jokke fulgte kompisgjengen og meg i hele oppveksten. I en sliten kjellerstue p Oslo st fant vi endelig en som satte ord p meningslsheten vi s ofte flte p. En stole p. Jokke skreik til oss fra margen av samfunnet. Og nr musikken dundra ut fra CD-spilleren, var alt p plass. For oss ble han Oslos eneste sanne stemme.

Fr Jokke hrte jeg p gamle 50- og 60-tallslegender som Eddie Cochran, Buddy Holly og Chuck Berry. Kanskje rart for en liten gutt, men Fatterns helter ble ogs mine favoritter. Hver gang gamle vinylplater knitra ut i stua p den lille leiligheta p Linderud, var det hytidsstemning. Og selv om Fattern vokta den gamle platespilleren med en fengselsbetjents myndighet, mistenkte jeg ham for ha hatt det sykt fett p rocke-party i sine yngre dager.


Men i min ungdom ble det mest Jokke. Som en skeiv kulisse til livet fulgte han med oss hele veien. Vi slukte alt rtt. Elska hver eneste forvrengte historie. Trodde Jokke kunne styrte to kasser l uten problemer. Forguda tegneseriene og alle mytene. Alt som hadde med Valentinerne og senere Tourettes gjre. Han gjorde oss stolte av komme fra Oslo st.

Som dere skjnner, mtte jeg starte denne bloggen med en hyllest av selveste kong Jokke! Forfatter skulle jeg aldri bli, og i hvert fall ikke blogger. Likevel har livet det med riste deg i retninger du ikke visste p forhnd.

Jeg har en del p hjertet. Hper du vil henge med videre.

Smakebit fra romanen "Lyden av asfalt":

En kveld vi l og slva, buldra Store-Slegga ned trappa. Det firkanta hodet bryta seg inn i rommet. Eimen av l fulgte lufttrykket fra dra han smelte igjen bak seg. Godmodig rska han Slegga i hret og spurte om det hadde blitt noen damer i det siste. Hevneren knisa sjenert og titta vekk fra far og snn. Fra en liten pose bak ryggen fiska Store-Slegga fram en CD. La den varsomt p bordet. Lot blikket hvile p oss alle.

Hr p disse`a, gutta. Tror dem er kule, ass. M finne deres egen greie. Kan`ke bare rappe mine gamle ting. Store- Slegga gliste bredt og rusla opp trappa.

Slegga lfta CD`n med slapp arm. Reiv av plasten og ba Tony ekspedere musikken inn i anlegget. S granska han coveret og smilte skeivt. Hevneren snappa hardplasten ut av henda til Slegga, og fikk det samme uttrykket. Da turen kom til meg, stirra jeg ned p en kar som spilte gitar mens mengder av spy fossa ut av kjeften hans. Midt i dammen av magesyre, nederst p coveret, flyt orda Alt kan repareres. verst sto navnet p bandet, Jokke & Valentinerne. Rundt hele mannen jobba sm tegninger av musikksymboler, skjeletter og rare folk seg sammen til en stor masse.

S tok nakne gitarstrenger rommet fr en ekkolignende stemme smyg seg av sted i dampende Johnny Cash-lignende tempo. Teksten var norsk og aleine. Aldri hadde jeg hrt noen synge p den mten:

hvis jeg var deg s ville jeg

spandert en l p meg

hvis jeg var deg s ville jeg

spandert en fyll p meg

tenk p alt det morsomme

vi sammen kunne gjort

hvis jeg var deg s ville jeg

spandert en l p meg

S eksploderte alt i fete rytmer og enda mer ord. Stemmen vkna til liv og dundra av grde. Musikken var ulikt alt vi tidligere hadde hrt. Rtt og brutalt. Som om det sto om selve livet. Tonene gikk gjennom marg og bein. Det hele oste av svimmel frykt og kaldt ubehag. Penthousen vkna til liv. Svetten rant fra veggene. Bassen dunka s lboksene dirra. I yekroken s jeg Sleggas halvpne munn. Hevneren og Tony rugga hodene fram og tilbake. Alt mens sangene jobba seg hardt videre.

Fy faen s fett. Aldri hrt noe s kult, skreik Slegga entusiastisk. Han reiste seg opp og spelte luftgitar fr Hevneren spratt opp og gjorde nyaktig det samme.

Tony og jeg blei sittende. Beina bevega seg opp og ned. Flelsen var overveldende. Sangene reiv oss med, og ikke siden ge, trnderrockeren, hadde jeg kjent noe lignende.

Orda som kom, tulla meg inn i en annen verden. Jokkes verden. En verden som var faen s mye kulere enn skrapet vi som oftest hrte p.

S gnaga andre strofer seg sakte inn i hodet.

en by som alle rmmer til

en kirkegrd av drmmer

hvor ingen veit helt hva dem vil

eller hvordan dem skal f det til

Sangene omfavna oss som en mektig hnd der vi satt i kjellerstua. Svett uro fanga sjela mi. S levende at handlinga flimra som en film foran ya. Kald ironi og usminka sannheter frda ut av hyttalerne. S tett, og s jvla mye mer spenstig enn Beatles og Stones. Jokke sang slik vi snakka. Han ga fingeren til smiskerne. Og tommelen opp til snne som oss.

Srlig Feig traff meg rett i fuglebrystet. Alltid hadde jeg vrt litt p sida. Flt meg rar. Og sagt gale ting til feil tid. Men n. I denne stund. Der nede i Penthousen. Lytta jeg til en som hadde det akkurat likedan. Jokke skreik ut all sin smerte til hele verden. S srt at selv en feiging som meg flte meg ti centimeter hyere.

Den kvelden forandra alt. Sangene virka s jvla viktige. Vr nye helt sang ballene av bde Raga, DumDum og deLillos. Der de andre stoppa, dundra han videre s blodet spruta ut av hyttalerne.

Kveld etter kveld lytta vi. Fikk tak i CD`n Et Hundeliv som kom ut ret fr, i syvogtti. Plyde de ddsfete tegneseriene som fulgte med. Slegga snappa opp at det var Jokkes storebror Christopher som var mannen bak stripene om knallhard festing og sinnssyke kommentarer. Bortsett fra Jokke besto bandet av May-Irene Aasen p trommer og Hkon Torgersen p bass.

May-Irene var visstnok dama til Jokke. Slegga fastslo med skrsikker arroganse at ingen andre enn May-Irene kunne passa sammen med den mannen. For Slegga s det i ya hennes. Hvordan hun i lpet av et tiendedels sekund kunne analysere omgivelsene. Litt som MacGyver. Kanskje var det hun som egenhendig bar Jokke inn p rommet etter konsertene. Og srga for kustus p alle de andre, med trommestikkene.

Hkon var litt mer nytral. Men alle som var en del av Valentinerne, var vre guder. Slegga fortalte om ryktene som gikk om knallharde konserter i Oslos underverden. Fester der alt var lov.

Nr radioen en sjelden gang spilte Jokke, stoppa verden. Alt som smalt ut av eteren, fltes s jvla viktig. S tidsbestemt. Nesten hellig. Vi lo av dem som kalte Jokke & Valentinerne stkantens svar p deLillos. Fltepusene fra vest ndde ikke engang Jokke til knehasene.

(Eventuelle inntekter fra denne bloggen gr uavkortet til gatemagasinet =Oslo)